(English text below)

Erling Tambs og hans fru Julie var allerede kjent for sin påbegynte jordomseiling med losskøyten "Teddy" før de kjøpte Sandefjord.

Bøkene som Tambs skrev om deres reise med Teddy, "Fribytterferd til fjerne farvann" og "På eventyr i Sydhavet" kan få enhver leser til å ønske seg sin egen "Teddy" og samtidig gi den mest fastgrodde landkrabbe reiselyst. Underveis på turen øker familien og de får to barn, Tony og Tui. Gjennom begge bøkene lovprises Teddy og det er tydelig at de er svært glade i den gode Colin Archer skøyten sin. Dessverre mister de den under et forlis ved Challenger Island, rett sør for Kawau, New Zealand.

Han avslutter den siste boken om Teddy med et ønske om å bygge seg en ny båt og med blant annet ordene: "...om den så blir bygget av det fineste tre og utstyrt med all mulig komfort, den vil dog aldri kunne komme opp mot den "Teddy" der i fire herlige år var mitt hjem og kongerike..."

Familien kommer seg hjem til Norge og Tambs kjøper "Sandefjord" i 1935.  Jeg tror nok ikke "Sandefjord" noen gang kom like høyt i kurs hos Tambs der hans gamle "Teddy" sto i stråleglans. Hun var ikke like rask som Teddy og etter Tambs mening, heller ikke like elegant. Han beskriver imidlertid "Sandefjord" med blant annet ordene, tung pålitelighet og sjødyktighet.

Hun skulle få god anledning til å vise sin styrke og sjødyktighet allerede på den første langturen de foretok. Kanskje var det likevel godt at hun var bygget som en redningsskøyte som jo var ment å stå i mot det meste av hva havet kunne by på?

Cruising Club of America kom med utfordringen om en kappseilas over Atlanteren til Norge. Tambs mente sterkt at dette var en utfordring Norge måtte ta i mot og Tambs med Sandefjord ble første påmeldte deltaker. Med seg hadde han fire karer, Alf Larsen, Kåre Tveter, Einar Tveten og Peter Archer. Alf Larsen måtte reise hjem av pga sykdom i Las Palmas og Thorleif Tharaldsen ble med i stedet for ham.

Etter avgang fra Las Palmas, ble det en svært dramatisk seilas. Om morgenen 17. Mai, 1935, på vei mot Newport fra Las Palmas, hadde det blåst opp til en forrykende orkan. Tambs beskriver selv sjøene som de mest onskapsfulle han noensinne hadde sett. De forsøkte å legge båten på været, men skjøtet til stormklyveren brakk og seilet slo om seg slik at også fokken ble spjæret. Selv om de lot fokka stå, så var den ikke i en slik tilstand at den kunne brukes til å ligge bi med og de lenset unna for været mens Tambs tok med seg stormseilet ned for å lappe det. Da han holdt på med det noterte han seg at barometeret fortsatt falt med uhyggelig fart.

Det måtte stå to mann på roret for i det hele tatt klare å holde henne og akkurat da seilet var ferdig ropte de fra dekk at de ikke lenger klarte holde henne. Tambs, Archer og Tveten skyndet seg frem for å berge fokka. Mens de holder på med dette skjer det som ikke skulle skje. ”Sandefjords” fart forover ble stoppet opp ved at hun satte baugen inn i sjøen forut samtidig som en kjempebølge løftet henne aktenfra. Hun tok en forlengs saltomortale og gikk helt rundt før hun snudde seg på rett kjøl igjen. Alle om bord, unntatt Thorleif Tharaldsen, lå da i sjøen. ”Sandefjord” fløt fortsatt selv om Tambs var sikker på at det bare var et spørsmål om tid før hun sank. Tambs, Peter og Einar greide utrolig nok å komme seg om bord, men Kåre Tveter fant de ikke igjen. Han hadde forsvunnet for alltid.

 

 

Tambs beskriver ”Sandefjord” som et vrak etter dette. Blant annet så var hele mesanriggen borte, stormasten hadde brukket like over dekket og skøyta var fylt med sjø. At hun i det hele tatt holder seg flytende sier mye om styrken i konstruksjonen. Som nevnt så hadde de ikke store håpet om at hun kunne holde seg flytende særlig lenge, men "Sandefjord" holdt stand. Karene fikk etter hvert, under hardt arbeid, lenset ut all sjøen og rigget til en nødrigg.  ”Sandefjord” seilte deretter videre 1500 nm helt inn til Newport uten hjelp fra andre fartøyer.

"Sandefjord" ble reparert og satt i stand da hun kom til Newport. Tambs ville seile henne tilbake alene da han ikke hadde lyst til å utsette guttene for turen en gang til, men samtlige av dem blånektet å reise hjem på annen måte enn med "Sandefjord".  Det hjalp ikke at Tambs hadde kjøpt billetter til dem på "Bergensfjord". Det var "Sandefjord" de ville komme hjem med. Turen hjem var også hard og de kom ut for den ene stormen etter den andre, men de kom hjem i god behold. 

Til tross for alle tragiske hendelser og hardt vær i løpet av turen får Tambs brev fra guttene senere der de skriver at de syv månedene ombord i "Sandefjord" var den beste tid de har hatt. Tambs skrev boken ”hard seilas” etter dette. De som er interessert i å lese boken i sin helhet, får tak i den på flyt forlag. http://www.flyt.no/

Bildene og all informasjon om turen er hentet fra boken "Hard Seilas" av Erling Tambs.

 

(August 2011): På sommerferie dette året fikk vi besøk i Mandal. Det var Christensen fra NSSR som hadde noen bilder han lurte på om kunne være Sandefjord da hun kom tilbake fra turen beskrevet over. Det viste seg at det var Sandefjord. Hun kom inn til Kleven i Mandal før hun seilte videre oppover kysten på vei hjem. Utrolig kjekt å få kopi av så gode bilder av Skøyta fra denne tiden :-)

(August, 2011) At our summervacation with Sandefjord this year we got a visitor in Mandal. Christensen from NSSR had some pictures of Sandefjord from 1936 when she came back from the voyage described here. On their way back home, Sandefjord came into Kleven in Mandal before she sailed the Norwegian coast back home.

 

                                                                    Here are the pictures, and the persons are Archer and Tveten: 

 

 

 

 

Etter seilasen som er beskrevet i boken "Hard seilas" ble Tambs og Sandefjord chartret til en forskningsekspedisjon til Tristan de Cunha. Denne er beskrevet i den tyske utgaven av "Hard seilas" med tittelen "Kreuzfahrten des Grauens". Jeg har fått låne boken og sliter nå med å oversette denne fra tysk hovedsaklig siden jeg ennå ikke har lært meg dette språket ;-) På et eller annet vis skal jeg finne ut hva som står der!

Deler av denne boken med reiserute, litt tekst og bilder ligger på nett her: http://www.365sterne.de/GrosseLogb/tambs/weltreise/index.html

Link til selve ekspedisjonen finnes nedenfor og Sandefjord/Tambs er nevnt i del 11, 12, 13, 14, 18, og 19. I bildevisningen finnes også bilde av Tambs ombord i Sandefjord.  http://www.muv.uio.no/uio1811-idag/tristan-foljetong/

Jeg regner med å kunne beskrive ekspedisjonen mer detaljert etterhvert.

Det fremgår at Tambs så seg nødt til å selge Sandefjord etter ekspedisjonen da han kom til land i Cape Town. Slik jeg forstår det var Tambs syk (skjørbuk?) og han hadde heller ikke de nødvendige ressurser til å beholde Sandefjord videre. Det var da Tilly Penso og etterhvert datteren Pat Penso, overtok henne.

I ettertid har jeg fått vite at Sandefjord fungerte som skoleskip sommeren 1936, mellom Atlanterhavsturen og ekspedisjonen. NRK laget en radioreportasje, der de intervjuer Tambs og guttene ombord på slutten av sommeren. Utrolig moro å høre på! Her er link til reportasjen om flere ønsker høre det: http://www.nb.no/nbsok/nb/68e802b9184fddd1c67d7f8d38b11407?index=107 

English:

Erling Tambs and his wife, Julie, was already well known from their four years of sailing with the pilotvessel “Teddy” before they bought “Sandefjord”.

The books that Tambs wrote about their voyage with “Teddy” can create a wish for everyone to have their own “Teddy” and do a similar voyage. During the voyage the little family grows and two children, Tony and Tui, were born. Both the books about “Teddy” describes her as a lovely ship and it is very clear that they just love their beautiful Colin Archer vessel. Unfortunately  they lost “Teddy”. She was wrecked at Challenger Island, south of Kawau, New Zealand.

At the end of the book, after he had lost “Teddy”, Tambs expresses a wish to build a new boat and he uses words like: “..even if it`s  built of the finest wood, and with all possible comfort, it can never come close to my “Teddy” which for four years was my home and kingdom…”

The family came home to Norway and Tambs bought “Sandefjord” in 1935. I don`t think “Sandefjord” ever could come as close to Tambs like his old “Teddy” was. “Sandefjord” was not so fast as “Teddy” and, after Tambs opinion, not so elegant, but Tambs describes “Sandefjord”  as a ship with heavy reliability and Seaworthiness.

Sandefjord had to show her seaworthiness already at their first seagoing voyage together. After all, maybe it was a good thing that she was built as a strong rescuecraft with great strength to stand against rough sea.

The Cruising Club of America had challenged to a race over the Atlantic sea and to Norway. Tambs thought that Norway had to take this challenge and participate in the race. “Sandefjord” and Tambs became the first registered participants in this race. Four men was joining him at the voyage, Alf Larsen, Kåre Tveter, Peter Archer and Einar Tveten. Alf Larsen had to leave them in Las Palmas because of illness, and Thorleif Tharaldsen got his place onboard “Sandejord”.

It was a very dramatic voyage. In the morning the 17th of May, 1935, under way to Newport from Las Palmas, a raging hurricane blew up . Tambs describes the sea as the most evil sea he has ever seen. They was going to put the boat up to the weather, but the foresails was ripped and had to be repaired. Tambs took one of them down for repairing and let the other stay. While he was doing this, he noticed that the barometer still was falling with uncanny speed.

There had to be two man at the helm now, to keep "Sandefjord" at the right course away from the weather. Just when Tambs was finished with the repair of the sail, they shouted from deck that they could not manage to hold her anymore. Tambs, Archer and Tveten hurried forward to take down the other foresail. While they was doing this, bad things happened very quick. "Sandefjords" speed was stopped because the bow was driven down into a huge wave forward, and at the same time, a giant wave lifted her stern upwards. "Sandefjord" did a somersault forward and did go all the way around before she turned on an even keel again. All on board, except Thorleif Tharaldsen, was now in the sea. "Sandefjord" was still afloat but Tambs was sure that there could only be a matter of time before she sank. Tambs, Peter and Einar managed to get on board, but they could not find Kåre Tveter. He had disappeared for ever.

Tambs describes "Sandefjord" as a wreck after the somersault. Among many other things, the mesanrig was gone, the mainmast was broken just above the deck and "Sandefjord" was filled with water. The fact that "Sandefjord" was still afloat tells a lot about her strenght. Not only was she afloat. Tambs with his crew, managed with hard work, to get rid of all the water inside and they rigged an emergency rig. After this hard work "Sandefjord" in her bad condition,  was sailing 1500 nm all the way to Newport without assistance from other vessels.

Tambs wrote the book "Hard Seilas" after this voyage.

All information and pictures about the voyage at this page comes from the book "hard Seilas" written by Erling Tambs.

(See also pictures from when she came home to Norway in the Norwegian text.)

After this dramatic voyage Tambs with Sandefjord was chartered to a scientific expedition to Tristan de Cunha. This voyage is described in the german version of the book "Hard Seilas" with the title "Kreuzfahrten des Grauens". I have borrowed the book and I try to find a way to translate it. My main problem here is that I`m not able to read the german language ;-) Somehow I`m going to find out what it says!

You can find parts of this book with pictures here:  http://www.365sterne.de/GrosseLogb/tambs/weltreise/index.html

I will come back to this and will describe the expedition to Tristan de Cunha with more details eventually.

Unfortunately, Tambs had to sell Sandefjord in Cape Town after the expedition. As I can understand Tambs was sick and besides this, he didn`t have the necessary funds to keep on going with Sandefjord.  Tilly Penso and his daughter Pat Penso, became the new owners.